Min fødsels historie.

img_8007

02.07.16 kl 14:25 kom verdens skjønneste gutt til verden, vår Oliver Matheo.

Helt uventet lå vi i sengen lørdag morgen og tok en lenger sovemorgen, «pop» sa det… Hva var det? spurte jake. Jeg visste ikke. Plutselig kom det, 20 minutter senere – Første rie! Jeg visste ikke hvordan er rie kjennes ut jeg fikk bare kraftige smerter i magen. Så sterke at jeg måtte holde meg fast. Jeg startet også med å blø – Ett eller annet sted visste jeg at noe var igang, men var noe galt? Var dette rier? Jeg ringte Ullevål og fikk en rie på tlf, jeg fikk beskjed at jeg kunne komme inn til en sjekk.

Smertene ble værre… hvert 2 min, som varte i ca 20-30 sek. Jeg holdt meg fast, til hvert møbel i leiligheten, det gjorde så innmari vondt. Hvordan skulle jeg komme meg til ullevål slik? Jeg klarte jo ikke bevege meg. Smertene kom hele tiden. Jake slengte de siste tingene i kofferten, VI MÅ DRA NÅ! Ropte jeg mens jeg pustet meg gjennom smertene. Bare tanken på bilturen gjorde meg kvalm, smertene var nesten utholdelige og jeg var livredd fordi jeg ikke visste hva som skjedde. Jeg har jo hele tiden blitt fortalt at førstegangsfødende vil bruke laaang tid på å føde. Rier bygger seg gradvis opp osv… Det gjorde det ikke her!

Vi kom til ullevål kl 13:35, jeg slengte meg over disken på fødeavdelingen og sa: Hjelp meg!! Det kom en jordmor med det samme og undersøkte meg, 10 cm åpning! Jeg husker jeg sa: Hjelp meg, gi meg epidural. Hun svarte, det er for sent – Du må føde naturlig. De løp bokstavelig talt opp med meg i en rullestol på fødeavdelingen, først da gikk det vel opp for både meg og jake – Fødselen var igang. Nå kommer han…

Oppe på fødestuen ble jeg straks bedt om å presse, jeg fikk en jordmor som var helt fantastisk. Hun gjorde meg trygg selv i en kaotisk situasjon. Hun satt en elektrode på hode til babyen for å se at han hadde det bra. Min kjære jake satt ved min side og hjalp meg med pusten, han var så flink! Jeg var nærmest fullstendig likegyldig, jeg ville bare bli kvitt smertene. Det var jo nesten ingen pause mellom pressriene. Flere sykepleiere kom inn i rommet, jeg husker så godt ordene til jordmor: Bra Natalie, presser du en gang til nå så kommer det en baby opp til deg! Nå kommer han… sier Jake.

Der kom han, lille oliver, opp på mitt bryst – kl 14:25 var han ute, 50 min etter vi kom inn på sykehuset. En helt sinnsyk opplevelse – alt gikk så fort at jeg nesten ikke forsto hva som skjedde.

Ingenting kan beskrive følelsen av å holde ditt eget barn for første gang.

Jeg er evig takknemlig for måten jake støttet meg på og for den rollen han har tatt som pappa.

Elsker dere begge to ❤

img_7994img_8024

Advertisements

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s