fødselshistorie

En ny hverdag. 

Vi prøver å komme tilbake til hverdagen, i vårt eget tempo, sakte men sikkert. Nå har det gått 15 dager siden Oliver Matheo ble født, de første dagene har vært veldig spesielle. Allerede når vi dro fra sykehuset kom tårene, gledes tårer over det utrolige som har skjedd. Følelsen av å være så lykkelig  og at man bare vil nyte hvert sekund med lille skatten. De første 12 dagene sov jeg nesten ikke..jeg klarte ikke slappe av. Fikk beskjed fra Ullevål, sov når babyen sover..jeg klarte det bare ikke. Hver gang jeg lukket øynene tenkte jeg på fødselen og hvor fort det gikk, adrenalinet pumpet i kroppen. Når jeg først sovnet våknet jeg av hver minste lyd oliver lagde.

Manglende søvn gjorde det vanskeligere å komme inn i hverdagen, på dagtid skal det ammes og pumpes, noe som også er utfordrende i starten. Jeg ønsker å full amme de første mnd men i starten gjorde det vondt og jeg slet litt med å finne behagelige ammestillinger. Det gjør jeg enda men etter 15 dager er jeg blitt litt mer trygg, jeg lærer mer for hver dag som går. Jeg valgte også å starte å pumpe så jeg kan ta med flaske på tur og ha litt melk i kjøleskapet til nattestid.

Allerede på dag 4 gikk vi første trilletur, jeg måtte ut av leiligheten litt. Hver dag går vi tur nå, fordelen med sommerbarn. Tur og kaffe på waynes, et must 🙂 Vi prøver å ta tilbake hverdagen og få mest mulig ut av dagene. I dag hadde jeg til og med min første trenings økt. 30 min med bekkenbunns trening og litt armer, ellers turgåing. Kroppen min er blitt mer eller mindre normal igjen etter fødselen, litt rart at magen er borte etter 9 mnd.

Hvordan dagene blir framover blir vanskelig å si, det kommer ann på nettene. Hver 3 time skal det pumpes eller mates så jeg er heldig visst jeg får 4-5 timer søvn gjennom natten nå i starten. Å bli foreldre for første gang er tøft, men veldig, veldig hyggelig – først nå kan man definere ren lykke!

//Natalie

Reklamer

Min fødsels historie.

img_8007

02.07.16 kl 14:25 kom verdens skjønneste gutt til verden, vår Oliver Matheo.

Helt uventet lå vi i sengen lørdag morgen og tok en lenger sovemorgen, «pop» sa det… Hva var det? spurte jake. Jeg visste ikke. Plutselig kom det, 20 minutter senere – Første rie! Jeg visste ikke hvordan er rie kjennes ut jeg fikk bare kraftige smerter i magen. Så sterke at jeg måtte holde meg fast. Jeg startet også med å blø – Ett eller annet sted visste jeg at noe var igang, men var noe galt? Var dette rier? Jeg ringte Ullevål og fikk en rie på tlf, jeg fikk beskjed at jeg kunne komme inn til en sjekk.

Smertene ble værre… hvert 2 min, som varte i ca 20-30 sek. Jeg holdt meg fast, til hvert møbel i leiligheten, det gjorde så innmari vondt. Hvordan skulle jeg komme meg til ullevål slik? Jeg klarte jo ikke bevege meg. Smertene kom hele tiden. Jake slengte de siste tingene i kofferten, VI MÅ DRA NÅ! Ropte jeg mens jeg pustet meg gjennom smertene. Bare tanken på bilturen gjorde meg kvalm, smertene var nesten utholdelige og jeg var livredd fordi jeg ikke visste hva som skjedde. Jeg har jo hele tiden blitt fortalt at førstegangsfødende vil bruke laaang tid på å føde. Rier bygger seg gradvis opp osv… Det gjorde det ikke her!

Vi kom til ullevål kl 13:35, jeg slengte meg over disken på fødeavdelingen og sa: Hjelp meg!! Det kom en jordmor med det samme og undersøkte meg, 10 cm åpning! Jeg husker jeg sa: Hjelp meg, gi meg epidural. Hun svarte, det er for sent – Du må føde naturlig. De løp bokstavelig talt opp med meg i en rullestol på fødeavdelingen, først da gikk det vel opp for både meg og jake – Fødselen var igang. Nå kommer han…

Oppe på fødestuen ble jeg straks bedt om å presse, jeg fikk en jordmor som var helt fantastisk. Hun gjorde meg trygg selv i en kaotisk situasjon. Hun satt en elektrode på hode til babyen for å se at han hadde det bra. Min kjære jake satt ved min side og hjalp meg med pusten, han var så flink! Jeg var nærmest fullstendig likegyldig, jeg ville bare bli kvitt smertene. Det var jo nesten ingen pause mellom pressriene. Flere sykepleiere kom inn i rommet, jeg husker så godt ordene til jordmor: Bra Natalie, presser du en gang til nå så kommer det en baby opp til deg! Nå kommer han… sier Jake.

Der kom han, lille oliver, opp på mitt bryst – kl 14:25 var han ute, 50 min etter vi kom inn på sykehuset. En helt sinnsyk opplevelse – alt gikk så fort at jeg nesten ikke forsto hva som skjedde.

Ingenting kan beskrive følelsen av å holde ditt eget barn for første gang.

Jeg er evig takknemlig for måten jake støttet meg på og for den rollen han har tatt som pappa.

Elsker dere begge to ❤

img_7994img_8024